En måneds oppdatering fra sør-Amerika

Nå er det en god stund siden sist jeg skrev på bloggen - og det betyr bare at vi koser oss, og gjør mye. Det siste som ble oppdatert på bloggen var at vi var i strandbyen Mancora i Peru, klare for en 20 timers første klasse buster ned til hovestaden, Lima.
Bussturen var til de grader førsteklasse, og jeg kunne med glede sittet på bussen i 20 timer mer. Hvert vårt TV med filmer, ordentlig store stressless, wifi og ikke minst BINGO. Det var godt med litt luksus,så stakkarslige backpackere som vi er. Busselskapet heter forresten Cruz del Sur, og går kun i Peru.



Fashionable late pleier å fungere bra, med det fungerer ikke så bra på hostelbookinger og ikke minst flybiletter. Og ettersom vi tar livet så med ro, måtte vi bli i Lima et par tre dager før vi kom oss på flyet til Cuzco, inkarikets hovedstad.  
Men et par dager i storbyer skader ikke. Vi storkoste oss både med kino (engelsk tale, spansk tekst), frisørsalong, vindusshopping osv. 


cuzco

Cuzco & høydesyken



Vi trodde, eller hvertfall jeg, trodd

eat Lima skulle være litt høyt oppe, slikat vi kom gradevis oppover i høyden. Men det var det ikke. Lima er på havnivå. Så vii fro rett og slett fra havnivå og opp til 3500 moh. Ikke det smarteste som vi har gjort - fant vi ut etterhvert som høydesyken tok oss. 
Tenk dere den følelsen av å være distré hele tiden (mer distré enn jeg er til vanlig), småfull og så fyllesyk at hodet ditt snart eksploderer. Det er sånn du føler deg hele tiden. Og ettersom dagene gikk i Cuzco ble jeg bedre i form, mens Karoline ble værre. 

Siden vi har en sånn fantastisk reiseforsikring som vi har, tok vi turen til sykehuset for å få en sjekk på ho, og det var god beslutning av oss - det viste seg nemmelig at hun hadde skaffet seg vann i lungene, hvordan det har skjedd vet jeg ikke. Så vi "sjekket" inn på sykehuset og tilbragte natta der. Gode senger, det skal de ha - og Karoline er i toppform nå :-)



Cuzco er en by med utrolig mye sjarm. Brosteiner overalt du beveger deg. Gammeldagse bygninger overalt, med balkonger som du kan sitte å ta deg en kopp med kaffe og holde utkikk på torget. Overalt er det marketer fylt med alt alpakka du kan tenke deg, og på restaurantene kan du spise utrolig god alpakka. Byen er omringet av høye, snøbelagte fell. Det eneste jeg ikke forstår er hvorfor i all verden de valgte å bygge inkarikets hovedstad SÅ høyt oppe. 

Planen var ikke å bli så lenge i Cuzco som vi ble. 

Men dere kjenner oss, vi har ikke maur i rumpa, mer snegleslim under beina. Tilsammen ble vi i Cuzco i omtrent 2 uker - og hadde det ikke vert for at vi ikke har allverden av tid igjen, kunne jeg gjerne blitt 2 uker til!



Macchu Pichu & Jungle trek
Siden Karoline ble syk, fikk hun ikke lov av legen til å ta en trek til Macchu Pichu - så jeg dro på Jungle Trekken alene. Eller ikke alene, for det var jo en gruppetur.
Vi startet tidlig på morgenen, med 3-4 timers kjøring, med litt gradvis stopping for å ikke bli påvirket av høyden, helt til vi kom til 4300 meter over havet. Der startet vi den første aktiviteten vår. Vi fikk tildelt hver vår sykkel, refleksvest og hjelm - og så satte vi turen på syklene helt ned til 1500 moh.
På toppen var det kjempekaldt (som det er i hele sør-Amerika forsåvidt), men når vi var kommet ned til bunnen, til en by som heter Santa Maria - var det behagelig temperatur. Det var så mye fin natur å se, grønne daler, høye fjell, bekker - ja, det var så fint!!
Vi var også veldig heldige med stor sol, mens de som hadde startet dagen før hadde regn hele sykkelturen (som gjør det veldig farlig og lett å falle, og alle klærne som du skal bruke i de neste dagene blir våte). 

Så og si rett etter vi var kommet syklende ned fjellet, var det rett videre til rafting! Det var nivå 3 den dagen (det meste er 5), og strømmene var veldig gøye - ikke for mye, men heller ikke for kjedelig og stille. Jeg har gjort rafting en gang før, på Bali, det var større strømmer enn Bali, men vi hadde ikke noe fritt fall - noe som jeg ønsket vi skulle ha! 

MEN, noe ingen fortalte oss før vi startet var at et par uker tideligere var det 2 stykker som døde når de raftet den ruta. Så det er en risikosport! Uansett, det gikk fint med oss - og på kvelden var alle så slitne, at etter en velfortjent øl, sloknet alle på et blunk. 






Allerede kl 6 m
orgenen etter var alle ferdig spist og klare for enda en spennende dag! Turen gikk så videre til Santa Teresa, der zip-liningen skulle være, noe jeg med høydeskrekk gruet meg utrolig mye til! 
Jeg zip-linet tilsammen 2 km, på 5 forskjellige zip-liner! DET VAR SÅ GØY! Det var littegranne skummelt, men adrenalinet tok overhånd og jeg tenkte overhode ikke på at jeg kunne dette 300-400 meter rett ned i regnskogen, fjellet eller elva. 
Så kom vi til siste stopp på zip-liningen, noe som ikke var en zip-line i det hele tatt! Det var en hengebro hengende 100 meter løst i lufta, med kun noen planker å gå på. 

Vi ble sikret litt, men langt ifra at jeg følte meg trygg. Dere husker kanskje historien min om den trappa på Koh Phangan i Thailand i fjor? Det her var 10 ganger værre. Hele meg skalv så mye at det var vanskelig å plassere beina riktig, og tårer og svette rant - MEN JAGGU GREIDE JEG DET :-)
Jeg har nemmelig funnet ut at for å få vekk høydeskrekken min, må jeg utfordre meg selv til å gjøre de tingene jeg er redd for. Psykologi altså!





Gruppa mi tuslet avgårde gjennom regnsko
gen og langs togskinnene til vi kom frem til den lille koselige byen som er i bunn av Macchu Pichu. Det er en by som kun er laget for turister, det market man på prisene - men den lå så idyllisk til med koselige restauranter rett ved fossen. Ja, der skulle jeg gjerne blitt noen dager. 

Morgenen etter var vi oppe 3.45 - midt på svarte natta. 

Gruppa mi (eller de som skulle gå opp trappene til Macchu Pichu) var de første i køen til broen som fører til trappene, som åpner presist kl. 05.00. 2000 trappetrinn gikk jeg opp, umennskelig tidlig, i en heidundranes fart for å rekke soloppgangen.
Tiden jeg brukte pop trappene var ikke svært imponerende, men svett var jeg når jeg kom på toppen - der guiden vår (som selv hadde tatt bussen opp) ventet for å få en svett klem av meg :-)
Jeg er glad for at jeg valgte å ta trappene, føle at du har fortjent den helt fantastiske utsikten over Macchu Pichu - for det var virkelig helt fantastisk. Jeg trodde også jeg var ferdig med trapper når jeg kom til toppen - men jaggu var det mange fler. 
Historien til Macchu Pichu er veldig interresant, inkaene var noen smarte mennesker. Etter en lang dag med mye bildetaking og mange trappetrinn - valgte jeg å gå trappene ned igjen, før jeg endelig kunne sette meg på toget tilbake til Cuzco. Så, Jungle Trekken var utrolig gøy!! Så mye aktiviteter man får gjort på så få dager. Og prismessig er det et av de rimligste alternativene.
Dersom man tar toget og bussen opp, koster det rundt 250 dollar med inngang - jeg betalte 270 dollar for alle aktivitetene med overnattinger og mat OG inngang! Bra, hva? :-)



storfornøyd jente

Vi holdt oss i Cuzco en god halv uke etter jungle trekken, der vi brukte mye tid på kaffe, markeder og en av dagene dro vi på Horsebackriding i fjellene. Der har du den andre frykten min, men jeg tror faktisk jeg har overvinne den nå! Det var veldig vakkert. Nok en gang. De fjella er så fine, de ser så fine at de ser falske ut! Jeg fikk en hest som var veldig tranquilo, mens Karoline sin var helt loco i hodet - så hun ble til slutt bundet etter han ene guiden vi hadde med oss. Vi red til steder som inkaene har ruiner, og vi fikk en helt del historie, så vi kan bli smarte :-)


Så tilslutt kom tiden da vi skulle forlate Cuzco, videre til Puno, som fortsatt er i Peru (noe jeg ikke visste) - men befinner seg med utsikt over Lake Titikaka, verdens høyeste innsjø og sør-Amerikas største innsjø. 

 
Vi ankom byen på natta, eller ved soloppgang. Og det første hostelet vi dro til var fult, så vi gikk videre til neste - der de hadde plass. Uansett. Puno lå litt høyere oppe enn det Cuzco gjorde, så på morgenen våknet jeg tidlig, klar for å utforske byen. Jeg gikk ut av døra, og gikk rundt i gatene. Uten å tenke på at jeg hadde ingen adresse til stedet vi bodde og jeg visste heller ikke navnet. Og jeg merket jeg ble mer og mer distré pga det firbaska alltituden. Vel, etter en halvtime i en taxi, og etter å ha kjørt til alle hostelene som fantes i byen - kom jeg tilslutt hjem! Tenk om jeg fortsatt hadde gått rundt i gatene der? Forhåpentligvis hadde jeg blitt vant til alltituden der nå :-)

Lake Titikaka


Når vi var i Puno, tok vi en 2-dagers tu
r til Lago de Titikaka. Det var en kjempefin tur! Vi startet den første dagen med å kjøpe inn masse gaver, siden vi fikk vite at vi skulle bo hos lokale familier - og det varhøffelig å ta med gave. Så vi kjøpteinn masse praktisk mat til de voksne (ris, pasta, tunfisk, frukt, melk osv)  og tegnesaker til barna. 



Vi ko
m ombord i båten og kjørte utover LakeTitikaka. Midt utpå sjøen, når vi satt på toppen av båten og fikk havbrisen i trynet - da kom Kragerøfølelsen tilbake altså! Så nå gleder vi oss til å ut på sjøen når vi kommer tilbake :-) Vi fikk en omvisning og forklaring på hvordan de flytende øyene var bygget opp og hvordan livet der fungerer. En veldig interresant historie, vil dere vite mer - ring oss! De som bodde på de flytende øyene tok oss med inn i stråhusene deres, viste oss klærne, vi lekte med barna og vi ble kledd opp i de locale draktene. Etter en lang dag rundt på flytende øyer, kom vi i land på en naturlig øy. A montana (eller noe i den duren), der det stod familier klare for å ta oss med hjem og dulle med oss. Familien vår bestod av mama Fransisca og papa Paulo, en dater og mannen hennes, og deres barn. Huset deres var stort og med den fine utsikten fra hagen der eselet stod. 

Etter lunch der vi selvsagt fikk en av de utrolig gode suppene de har her i sør-Amerika, gikk turen opp til 4120 moh. der vi så på en av de fineste solnedgangene jeg har sett noensinne :-)
Når vi var kommet tilbake fra toppturen vår, sto
d mama klar for å kle oss opp til fest! Det som var så morsomt var at det var 17.mai hjemme, og Karoline & jeg ble jo kledd opp i noe bunadlignende. Det var stas!

Så alle gringoene dro på diskotek og danset og koste oss, sammen med mamaene og papaene våre. 
Summert var Lake Titikaka-turen veldig fin, mye fin natur - som gjør en glad Anette som tar bilder.










La Paz
Vi kom oss kjapt videre fra Puno i Peru over til La Paz som er hovedstaden i Bolivia. Den minst utvikla hovedstaden vi har vært bort i så langt. Nei, New Dehli tar vel kaka der. 
Planen vår var å være i La Paz et par netter før vi skulle videre ned. Men Mary, hun ene vi reiser med, pådro seg en av de mest alvorlige tilfellene av Salmonella - og ble liggende på sykehuset. Vi vet fortsatt ikke hva hun har fått det av, men det må ha vært noe hun har spist eller drukket. Takk Gud var sykehuset veldig fint, og hun ble stelt ordentlig godt med! Men vi ble værende i La Paz i en uke til slutt. Det er ikke stort å gjøre i hovedstader, utenom å gå rundt å kikke. Og det gjorde jeg. Hver dag, i en uke :-) Men jeg storkoste meg! Alle de gøye markedene, walking tour, kikke på folk - midt i blinken!
På walking touren fikk jeg vite SÅ mange interresante historier, at det fortjener et eget blogginnlegg! For eksempel, de har et marked som heter "heksemarkedet". Du merker når du går inn i det, det henger tørkede lamaer over alt og d
u kan finnealt mulige rare ting for alt der. For eksempel "stalking pulver". Er det en person du liker, men som ikke vet hvem du er en gang - da kjøper du det pulveret, går bak personen ogblåser pulveret i bakhodet på personen. Vips, så ble den personen du har blåst pulveret i bakhodet på stormforelsket i deg. Men dersom du synes det blir for mye, og ikke lenger vil ha oppmerksomhet fra den, går det ann å kjøpe pulveret for å tilbakestille formelen. Slike pulver eller piller kan du få i alle mulige varianter på "heksemarkedet". 


De har o
gså veldig spesielle ritualer. Dersom du skal bygge et hus, eller innrede et nytt rom, må du gå på markedet og kjøpe en død babylama. Du må få presten hjem til huset ditt og gå gjennom spesielle bønner og ritualer. Men dersom du skal bygge et svært bygg, for eksempel et hotell - da gjør de merkelige ting. De får en hjemløs person (eller en dum turist som har blitt for full og satt seg ned for å drikke med de hjemløse) til å drikke så mye at den besvimer. Så lemper de han/hun på et lasteplan, kjører til det stedet bygningen skal bygges - og graver han/henne ned bevisstløs. Og presten kommer og ber bønner og gjør ritualer. Så under alle hotellene ligger det noen stakkarslige sjeler!


Skjønner dere hva jeg mener når jeg si
er at jeg egentlig burde spandert et eget blogginnlegg på historien til La Paz?


Salar de Uyuni
Vel. Etter en uke med markeder, alpakkakjøp og sykhusbesøk - kom vi oss videre på bussen til Uyuni. En 10-timers forferderlig busstur. 180 km av turen var ikke på en vei en gang, og varme hadde de ikke spandert på seg. Så
sovemulighetene ble svært minimale! Bedre ble det ikke da vi kom frem til Uyuni. Det var frost på rutene i bussen da vi ankom den gudsforlatte, kalde byen. Vi kom nede i -10 grader der.



Etter en
dag i Uyuni, startet vi påtur til Salar de Uyuni. Verdens største saltflater - og fyttirakkern. Det var så massivt og vakkert! Vi kjørte rundt i en Jeep, en god og varm en. Turen startet på kirkegården for de første togene som hadde gått i Bolivia- det høres kanskje kjedelig ut. Altså, jeg skal ikke påstå at det var det gøyeste jeg har sett, men ganske kult. Gamle tog med graffiti og et utrolig fint landskap i bakgrunnen. Det blir fine bilder av det! Deretter gikkturen til en bitteliten by rett ved begynnelsen av saltflatene. De som bor i byen, jobber med salt, de tjener helt vanvittig lite med penger. Jeg husker ikke hvor lenge de måtte jobbe forå tjene 20 bolivianos (2 euro), men det var lang tid! Og den gjennomsnittlige levealderen i landsbyen er 45-55 år - siden de jobber med så stor mengde med salt hele tiden. Sick.

Også, kom vi inn påSalar de Uyuni. Det var så stort! Det ender aldri. Alt er hvitt, og alt er så fint. Midt inni der møtte vi på en flamingobaby som hadde gått seg vill fra familien sin. Ja, flamingo. Jeg har ingen anelse om hvorfor det lever flamingoer der. Deretter kom vi til en øy stappa full med kaktuser og llamaer. Kaktusene er gross naturlig der, det er det værste. 



Dere har vel sett alle de k
ule bildene som er tatt på saltflatene. Perspektivbilder. Herre min hate, vi sleit så med å få noen kule bilder! Men vi endte til slutt opp med noen få som ble godkjente!

 

Natta overnattet vi på et salt hostel. Alt laget av salt. Sengene laget av salt. Alt mulig. Heldigvis hadde vi soveposer med fleece inne i. Så vi var så gode og varme på natta :-) En opplevelse!



 




Dag to var ikke noe med salt i det hele tatt. Men mye, mye vakkert natur! Uttallige snødekkede vulkaner, vakre laguner, rosa flamingoer - rett og slett godteri for øynene (og kameraet). Vi var også så nærme som 500 meter fra den chilenske grensa. Vi kjørte gjennom den siste Bolivianske byen før Chile, den er så liten at det kun bor 7 familier der! Mindre enn Kragerø jo.

Jeg tror Macchu Pichu har en førsteplass på turer på turen, men ingen tvil om at Salar de Uyuni tar en klar annenplass :-)



Nær døden opplevelse
Så, uten noen
dusj pået par dagerskulle vi ta bussen fra Uyuni ned til Villazon for å krysse grensa over til Argentina - og så ta en buss derfra ned til Salta. 

La oss begynne med å si at busses fra La Paz til Uyuni som var helt forferdelig kald og humpete kostet 250 bolivianos, den tok 10 timer. Bussen fra Uyuni til Villazon tok 10 timer, og kostet 60 bolivianos. Vi visste at detvar noe muffins, hvetfall ikke en turistbuss. Og vi hadde så rett i det! Det var oss tre og lokale. Og alle de lokale hadde gjort dette et par ganger før, så de hadde med seg store jakker og dyner. Vi hadde det stusselige alpakkatøyet vårt som liksom skal være så varmt. Vel på en buss i 10 timer i -10 grader var det ikke varmt. 

Ikke nok med at bussen var kald,men vi var sikre på at vi skulle død flere ganger. De har nemmelig minimalt med veger å kjøre på, og kjører off road. En buss som kjører i en helsikes fart off road, opp i fjella - så vidt vi ikke velter ned fjellklipper. ALDRI IGJEN.

Når vi kom oss ned til Villazon var kl. 04 på natta, det var mørkt - og grensa åpnet ikke før 2 timer senere. Og naturligvis var det ingen setder åpne. Ingen steder å varme seg. Jeg har ikke sjekket om jeg har fått frostskader, men jeg skal gi dere oppdatering om det.Nok klaging. Vi kom oss over grensa med glans, fikk stempler i passene våre og kom oss på en buss fra La Quenca til Salta. 10 timer senere, en dusj, varmere klima ogmer fornøydejenter sitter vi nå i Argentina!! 


Jeg er ganske imponert over oss! Vi h
ar kommet oss helt fra Mexico og ned til Argentina.



Håper dere har koset dere med bloggen, hvis dere savner oss - så må dere skrive en kommentar for å bevise det :-)
Vi savner dere! Abrazo de Arggggenti
na

(som jeg alltid sire, tar det så lang tid å laste opp bilder på bloggen. Men hvis dere vil se mer, så legger jeg ut massevis på facebooken min)

 







 

4 kommentarer

Roger Randahl

30.05.2014 kl.08:25

Øye blir nesten vått av å lese bloggen. Og nå gleder vi oss til at dere kommer hjem. Det dere har opplevd er helt utrolig. Vi savner dere og dere skal være velkommene hjem nå. Klem fra Kari og Roger.

Linn og Tomas

30.05.2014 kl.09:32

Vi savner dere- og skal bli godt når dere er på norsk jord snart:-) helt vilt hva dere opplever! Klemmer fra oss fire

30.05.2014 kl.11:41

Vi bare slutter oss til kommentaren fra Kari og Roger. Blir gøy å få dere hjem og høre dere forteller også. Ellers tror jeg jobbing venter på dere......................

Heidi og Jon

Stine-Mari

30.05.2014 kl.12:30

Helt utrolig hva dere opplever! Veldig gøy å lese! Og ja! Vi savner dere, og gleder oss tildere kommer hjem! Klem Stine-Mari og resten av fam :)

31.05.2014 kl.21:01

Hei. Ser at det jeg skrev ikke ble publisert ;-) Koste meg med blogg og bilder og ser fram til du kommer hjem på torsdag. Endelig!!! Tante

Skriv en ny kommentar

Arkiv

Kategorier

hits